Fra sykelig tynn til topptrent

Slitt i mange år med spiseforstyrrelser

Mia har slitt med spiseforstyrrelser siden første klasse på videregående. Det gikk opp og ned i perioder, og hun var innlagt først to ganger på psykiatrisk avdeling på til sammen ca 7 måneder hvor hun første gangen var innlagt for bulimi og andre for anoreksi.

- Min siste og tredje innleggelse for anoreksi var i slutten av september 2012, hvor jeg for første gang faktisk klarte å be om hjelp for min egen skyld. De to første innleggelsene mine var for familiens skyld, ikke for meg selv, og når man ikke har en egen indre motivasjon for å jobbe seg ut av spiseforstyrrelsen så er det så og si umulig å endre seg. Jeg hadde siden 2010 gått til ukentlig oppfølging poliklinisk hos psykologer, ernæringsfysiologer og lege. De har vel alltid gjort sitt for å hjelpe meg, men jeg var bare ikke klar for å bli frisk. Problemet med en spiseforstyrrelse er at den gir deg noe som du kanskje mangler ellers i livet. Jeg hadde følelsen av kontroll, jeg styrte matinntaket, vekten, kroppen og all aktivitet. Jeg fikk oppmerksomhet og jeg ble sett, forteller Mia. Spiseforstyrrelsen min gav meg en følelse av trygghet. Dette var vel det som var mest skummelt da jeg først tok mot til meg og ba om den tredje innleggelsen. Jeg var livredd for å miste tryggheten og "kontrollen" min, og jeg visste ikke hva jeg gikk til og jeg tenkte følgende tanker; Hvordan var det å være normal, og hvem var jeg når jeg la på meg og ikke lenger var den tynne og syke Mia? Jeg måtte finne meg selv, og var redd for at den Mia ikke var bra nok, legger Mia til ettertenksomt.

Fra full aktivitet til rullestol

Mia var innlagt på Halden DPS, på en avdeling for spiseforstyrrelser. Der bodde hun i 6 måneder og fokuset var å komme opp i vekt.

- På grunn av min lave vekt ved innleggelse ble all aktivitet tatt fra meg og jeg ble trillet i rullestol om vi skulle noe, jeg måtte ta heis, ikke trapper. Dette var utrolig angstfremkallende når jeg sommeren før hadde brukt timer på å gå tur hver dag. Den kliniske ernæringsfysiologen på avdelingen satte opp en matplan fra dag en, hvor jeg spiste meg gradvis oppover til et mer normalt matinntak og etterhvert noe høyere enn det også, sier Mia. Når kroppen ikke har vært vant til å få næring er det viktig at inntaket kontrolleres samt at kroppen følges opp somatisk slik at man ikke utvikler en sykdom som heter re-ernæringssyndrom. Vekten gikk i bølgedaler selv inne på sykehuset, men den økte nesten 10 kg på de 6 månedene jeg var innlagt, forteller hun med et lite smil.

Trente seg opp

Etter utskrivelsen tok hun kontakt med et treningssenter. Mia lurte på om de hadde en PT som hadde erfaring med spiseforstyrrelser og hun var så heldig å møte ei som tok henne og sykdommen seriøst.

- Vi startet opp gradvis med trening etter godkjenning fra legen. Det var viktig at kroppen tålte det vi gjorde og at vekten fortsatte å gå oppover. Vi startet først med alternativ trening. Gikk tur med ryggsekk, trente kroppsvektøvelser, gikk i trapper og liknende, fordi min vekt fortsatt var lav og min BMI ikke var innenfor det normale. Jeg måtte utfordre meg selv når det gjaldt mat, og jeg har ikke tall på hvor mange tårer og angstanfall jeg har hatt på grunn av måltider og matvarer. Jeg slet også fryktelig med selvbildet og selvfølelsen og måtte jobbe med det å godta kroppslige endringer som vektøkning og at klærne mine ble trangere og til slutt ikke passet. En ting jeg fokuserte på da vekten økte var at styrketreningen var en del av den, siden vekten som nå kom på var i form av muskler. Det gjorde det lettere å godta at tallet på vekten økta, sier Mia.

Jobbet med det mentale

Mia måtte også jobbe med å endre sitt bilde på hva som gjør henne god nok og verdig. Hun jobbet vel så mye psykisk som fysisk under treningsøktene med PT'n.

- Samtidig som dette pågikk gikk jeg ukentlig til psykolog, som jeg etterhvert valgte å avslutte behandlingen hos. Jeg fikk deretter en ukentlig samtale med en psykiatrisk sykepleier i kommunen og vi brukte timene til å prate om det jeg hadde behov for. Jeg samarbeidet med PT'n fra mars 2013 til november 2013 og etterhvert som vekten min økte kunne vi flytte oss inn på et treningssenter og det var der jeg ble bitt av styrketreningsbasillen, utbryter Mia med et smil. Fra desember 2013 var vekten min innenfor normal BMI og jeg kunne kjøre på med styrketrening på egenhånd. Da hadde jeg lært masse og fikk etterhvert satt opp treningsprogram som jeg fulgte. Jeg skrev treningsdagbok og hadde kontroll på hva jeg gjorde på trening. Samtidig som jeg trente måtte jeg lære meg balansen mellom trening og hvile og trening og mat. Hvis jeg en dag fikk en tvangstanke om at jeg måtte trene valgte jeg å gjøre nettopp det motsatte, altså ligge på sofaen. Bare fordi jeg måtte motbevise de negative og fastlåste tankene fra tidligere om at nå kommer du til å bli feit. Det samme gjorde jeg med mat. Hvis jeg en dag fikk angst av en matvare eller et måltid og fikk for meg at nettopp dette ville gjøre meg feit, så var det å spise den maten for å motbevise de tankene som dukket opp. Fryktelig vanskelig å finne balansen, det tok meg flere år, forteller Mia og legger samtidig fornøyd til at: Men i dag har jeg funnet tilbake til treningsgleden jeg hadde før jeg ble syk og jeg nyter maten jeg spiser. Det er en seier i seg selv!

Begynte å glede seg over livet

Frykten Mia nevnte tidligere med at hun var redd for å bli normal forsvant gradvis etterhvert som vekten økte og hun fant glede i det nye livet som åpnet seg.

- Jeg kunne være sosial, jeg kunne leve og gjøre det jeg ville uten at angsten hindret meg. Om Mia som frisk og normalvektig er bra nok og om hun har funnet ut hvem hun er? Jeg vil si at den Mia som lever i dag er mer enn bra nok. Hun er kanskje ikke perfekt, men hun gjør sitt beste i alt, og mer kan man faktisk ikke forvente. Å gjøre sitt beste er mer enn godt nok. Å finne ut av hvem jeg er, tar tid, men jeg utvikler meg hele tiden og erfaringer, nye mennesker og utfordringer vil gi meg nye impulser som lar meg utvikles enda videre, forteller hun stolt.

Fått en god helse

Helsen har vært god fra cirka 2014, men i forhold til trening og utvikling av selve kroppen og dens muskelmasse har det skjedd veldig mye i løpet av det siste ett og halve året for Mia.

- Det å trene for prestasjon og spise deretter uten at tankene og følelsene hele tiden prøver å ødelegge har gjort sitt. Det første halvannet året jeg trente motarbeidet jeg meg selv hele veien. Overdrev trening, spiste lite og fikk dermed også lite resultater, men så fort jeg turte å gi slipp og faktisk lytte til det kroppen trengte så løsnet det. Det å også la være å fokusere på tallet på vekten har hjulpet mye. Jeg veier i dag cirka 60 kilo, det vil si 32 kg mer enn hva jeg veide sommeren 2012, og dette er en vekt jeg trives på. Jeg har en sunn kropp med en del muskler og en sunn andel fett, forteller Mia.

Inspirerer andre

Veldig mange er stolte og imponerte over hva Mia har fått til og de fleste i hennes nære krets var sikre på at hun kom til å dø.

- Det å se meg i dag, sunn, sterk og livsglad har nok gjort inntrykk på alle dem rundt meg. Har også fått høre at jeg inspirerer og motiverer andre i samme situasjon som jeg var i tidligere, og det er nettopp det jeg ønsker. Derfor jeg deler min historie mer enn gjerne, sier hun med et strålende smil. Jeg vil vise at det er mulig, det som føltes umulig for et par år siden var på ingen måte uoppnåelig likevel, legger hun til.

Vekten øker ikke i det uendelige

Mia har hjulpet et par over nettet. Det å kunne dele erfaringer og vise at hun har vært igjennom det samme gir en litt annen motivasjon.

- Jeg er et levende bevis på at å spise mer mat og spise balansert, som for meg betyr både sunt og usunt, gir resultater. Mange spiseforstyrrede tror det at vekten fortsetter å øke i det uendelige hvis man først begynner å spise. Men spiser du etter det kroppen ønsker og tør å lytte til hva kroppen sier, så vil man bare finne sin idealvekt. Jeg spiser i dag stort sett det jeg vil, men passer på at jeg får i meg protein, fett og karbohydrater til hvert måltid. Jeg veier ikke maten og jeg spiser til jeg er mett, konstaterer hun. Jeg tenker at jeg ikke ønsker å komplisere maten mer enn nødvendig, man kan nemlig fort bli låst i antall kalorier og gram man spiser - og for å være ærlig, jeg vil heller spise litt sjokolade og ha litt fett på kroppen og ha energi på trening, fremfor å gå på diett og ha ruter synlig. Magerutene vil ikke gjøre meg lykkeligere eller mer fornøyd, de vil faktisk bare trigge jaget etter enda lavere fettprosent. Nå er dette min mening, er helt sikkert andre der ute som tenker annerledes, legger hun reflektert til.

Treningsprogrammet

I dag varierer treningen mellom 3-6 ganger i uka for Mia. Hun jobber mye og noen ganger er bare ikke overskuddet til å trene der, men hun følger for tiden et treningsprogram som går over 4 økter.

- Når jeg er gjennom de øktene er jeg fornøyd og rekker jeg 1-2 ekstra er jeg superfornøyd, men det er ikke noe som skjer veldig ofte, forteller hun. Jeg trener stort sett styrke. Det går i baseløft med forskjellige knebøy, sumomarkløft, benkpress, chins og militærpress og så supplerer jeg med andre øvelser, mer isolasjonsøvelser. Nå for tiden løfter jeg med 4-6 repetisjoner i baseløftene, andre øvelser i 8-10 eller 12-15 repetisjoner + forskjellig type dropsett og aktiviseringsøvelser. Jeg liker jo egentlig best å løfte tungt og gjerne 1-3 repetisjoner i baseløftene, men man må variere litt og i denne perioden utgår dette, sier Mia. Mens jeg jobbet meg oppover i vekt fokuserte jeg mye på å øke muskelmassen i bein og rumpe, fordi dette var tynt og jeg ville ha en mer proposjonert kropp. Nå derimot, jobber jeg nesten like mye med overkropp, men selvfølgelig har jeg en forkjærlighet for bein og rumpe, ler hun. Jeg trener mest mulig alene. Trives best på egenhånd, for da har jeg fullt fokus på det jeg gjør. Nå har jeg ingen fast personlig trener, men tar gjerne et par timer innimellom for utluking av teknikkrusk, nye motivasjon og inspirasjon og ny læring.

Du er bra nok

Mia er opptatt av at de som trenger hjelp først og fremst må få hjelp av helsepersonell som er utdannet og vet hva de driver med.

- Deretter vil jeg si at de må ta sjansen, velg å ta sjansen på deg selv og livet. Livet består så mye mer av det å telle kalorier, trene for å gå ned i vekt, nå en viss målvekt eller se ut på en bestemt måte. Man må slutte å legge så mye press på deg selv. Du er så mye bedre enn det du selv tror du er. Vær fornøyd, du har bare dette livet å leve. Ikke sløs det bort på det å skulle jobbe for noe som aldri vil være bra nok. Så vil jeg avslutte med å si at prøv å finn det som motiverer deg til å bli frisk, for meg var det styrketrening og det å se og kjenne på de forandringene som skjedde både fysisk og psykisk. For meg har denne prosessen betydd at jeg som person har endret meg mye siden jeg var syk. Jeg har blitt mer selvstendig, har bedre selvfølelse, er tryggere på den jeg er, jeg vet hva jeg vil og jeg har lært meg å gi litt mer faen, legger hun til slutt til med en god latter.

Treningsforum takker for intervjuet og ønsker Mia lykke til videre!